Shabana Rehman og kvinnekampen

Så nå har visst enda en muslimsk kvinne fått svi for å ha krenket en religion. Denne gangen var det et offer allerede profilert i media. Hun hadde visstnok gått alene gjennom Oslos gater sent på kvelden og blitt angrepet og banket opp. Det antas med stor sikkerhet at det var mannlige muslimske som lever opp til sitt religionsideal som sto bak gjerningen, men full sikkerhet rundt saken er det ikke. Etter et slikt tilfelle, blir jeg ikke overrasket over at problemstillingen ”islamske verdier i Norge” kommer opp på dagsordenen. Og hvem er vel ikke mer ivrig med å komme med sitt innspill enn selveste Shabana Rehman? Denne norsk-muslimske kvinnen i begynnelsen av 30-årene har gjort seg kjent gjennom sine sterke meninger om politiske spørsmål i Norge, særlig de som dreier seg om fremmedkultur i Norge og kvinners, da især muslimske kvinners, rettigheter, eller bedre sagt – mangel på rettigheter. Hun skriver rett fra levra og sensur er et ukjent ord for henne. Hun er heller ikke særlig opptatt av å sensurere kroppsspråket – mange husker vel den gangen hun viste rumpa på TV.

I mine øyne er Shabana Rehman mer et irritasjonsmoment som gjør ei fjær til ti høns, enn en dyktig skribent og talsperson. Hun ønsker mer frihet hos muslimske kvinner og jeg synes hun har dratt frihetsbegrepet litt for langt i sitt eget tilfelle. Hun uttaler seg i bloggen sin på aftenspostens nettsider den 15.04.07 om overfallet på muslimske Kadra, der hun begynner med å rakke ned på de som sier at den overfalte er modig og kontroversiell. På sarkastisk vis skriver hun at det er overfallsmennene som kan beskrives med disse adjektivene. For meg blir det helt feil å omtale disse mennene på denne måten, selv med en sarkastisk undertone. Overgrep mot kvinner begått av enhver gjennomsnittlig Jens, med mål om å opprettholde æren er nærmest en naturlov i mange muslimske land. Derfor er det mer konservativt enn kontroversielt fra muslimenes side å overfalle Kadra. For meg ser det ut til at hun ikke kommer til enighet med seg selv over hva hun skal skrive, og bruker derfor store ord tatt ut av sammenheng for å gjøre et inntrykk hos leseren. Ta det rolig, Rehman!

Videre sier hun at vi skal tilgi disse mennene som ønsker å ”hoppe på Kadra og klore ut både øyne og hår fordi de hater hennes selvstendighet”, fortsatt ironisk ment. Jeg synes hun her bare blir barnslig og usaklig. Noen ganger passer det bedre å bare si det man mener rett ut, uten å sulle det inn i ironi og en hel suppe av ord.

Så er det norsk-muslimske menn i maktposisjoner som har uttalt seg om saken som får gjennomgå. Disse har tydeligvis ikke nok respekt for kvinnene med samme religion, noe som for så vidt kan være sant. Men å omskrive deres sitater til sine egne tolkninger er å gå alt for langt. Hun ville neppe blitt glad om noen hadde gjort det samme mot henne.

Selvfølgelig får også de etnisk norske politikerne som har uttalt seg om saken høre det. At de sa Kadra har ”fire millioner norske livvakter, og angrepet på Kadra er et angrep på norske verdier” var visst ikke så bra, og Rehman sier det gjør henne kvalm? Det å snakke om norske verdier var visst feil i følge henne.

Rehman avslutter med å fortelle oss at Kadra faktisk er en heltinne, der hun tidligere i teksten har ironisk sagt at det er overfallsmennene som er heltene. Å plutselig gå over fra ekstrem-ironi gjennom hele teksten til å si det man faktisk mener like på slutten, virker helt fjernt for meg. Hun er ifølge Rehman ikke en heltinne fordi hun er muslimsk eller norsk eller hva enn det måtte være, men fordi hun er et selvstendig individ som tør å stille spørsmål, uavhengig av nasjonalitet! Så var det egentlig dette forfatteren ville frem til gjennom hele teksten? Fortelle oss at Kadra er en tøff kvinne, noe vi alle sammen allerede er enige om? Å skrive denne elendige teksten kunne hun spart seg for og heller brukt dagen sin på noe annet, spør du meg.

For selv å komme med et mer konstruktivt innspill til slutt: Skal man få slutt på at muslimske menn i Norge utøver vold mot sine medsøstre, kreves det mer av oss enn bare å slenge dritt om dem og deres tro. Gi disse mennene høye fengselsstraffer, både for at de selv skal ta lærdom og oppføre seg fint når de etter mange år slipper ut av fengselet og for at det skal virke avskrekkende på potensielle overgripere. Gjerne også send dem tilbake til sitt eget hjemland; å bli utvist fra Norge er vel for mange av dem like stor straff som å tilbringe noen år i et norsk fengsel. Skal man drive holdningsendrende arbeid må man begynne hos de små muslimene i barnehagen, ikke hos imamene i moskeen.